Kan et Engasjert eksperiment redde verden?

AV MARIANNE DANIELSEN, DAGLIG LEDER
FOTO: TONE ENGBERG

De visjonære, som ble låst inne, får input fra Marianne Danielsen. Fra venstre: Lars Kristian Iversen (filosofutdannet konsulent i Atea), Marianne Danielsen (oppgavegiver og daglig leder i Engasjert Byrå) Martine Kråkø Romstad (ambisiøs kommunikasjonsrådgiver i Trondheim kommune), Roar Svenning (en av de visjonære bak Stokkøya sjøsenter og Bygda 2.0), og Silje Kristin Granum (selvlært strategisk hode som bor på Oppdal og gründer av Folksnakk).

Så var endelig den dagen kommet, som jeg hadde sett frem imot siden mai i år. Dagen vi i Engasjert Byrå skulle legge til rette for at fire mennesker skulle ta tak i store problemstillinger og tenke de lange tankene. Ideen fikk jeg tidligere i år, da jeg skrev en sak i Adresseavisen om at jeg mener vi, altså samfunnet, må lytte mer til de visjonære. De som tør å tenke de store tankene og diskutere det som ligger foran oss som vi ikke vet helt hva er. De som tør debattere utfordringene som ligger foran oss, men også tør å komme med løsninger. Løsninger som ofte kan være vanskelige å forstå, for oss normale mennesker.

Vi fant raskt ut at vi ønsket oss hjelp med å formulere en overordnet problemstilling. Vi søkte hjelp og råd hos flere filosofer og en gammel statsminister. Vi diskuterte og debatterte utfordringen og ble enige om å løfte den høyt, høyere enn hva vi selv ville ha hatt den. Vi endte opp med denne:

Siden 2006 har vi sett en tilbakegang i antall frie samfunn, forstått som liberale demokratier.

Hvordan bidrar vi til en fremtid hvor vi både respekterer folks ønske om å leve livene sine ut fra de oppfatninger de selv har, om hva som gir livet mening og verdi – og samtidig håndterer miljøkrisen.

«Oi. Det var svære greier», tenker du sikkert. Javisst er det stort.

Så møtte de opp, de fire visjonære menneskene jeg hadde valgt ut. Han fra øya, hun fra bygda og han fra byen. I tillegg hadde jeg fått en spontan melding fra ei som leste artikkelen min i mai: «Den siste kommentaren din i Adressa traff meg midt i planeten, hjertet, huet - for dette kjente jeg meg utrolig godt igjen i, uten at jeg på noe vis skal påberope meg å være på nivå med disse du beskriver. Kan jeg PLEASE få være med?» Det er en såpass solid søknad, og som viser mot, at jeg selvsagt svarte ja.

På vei inn for å bruke sine visjonære evner.

Jeg vil påstå at samtlige av de visjonære som dukket opp på kontoret den morgenen var nervøse. Hva forventet vi av dem? Hva forventet de av seg selv? Jeg hadde gitt dem veldig lite informasjon på forhånd. Jeg hadde lovt dem en problemstilling, et låst rom og jevn tilførsel av mat og drikke for å sikre blodsukkerbalanse og gode forutsetninger for velfungerende hjerner. Vi hadde satt opp rommet med lydopptaker, kamera og diverse materiell for å stimulere kreativitet. På veggen stod problemstillingen.

Den første reaksjonen som kom da de leste problemstillingen var at den «var som forventet». Så lukket jeg døra bak meg og lot dem være alene. Se for deg det da. Fire mennesker som flere ville omtale som "tåkefyrster", uten struktur, uten ordstyrer eller rammeverk. Jeg har tenkt i mitt stille sinn at slik som jeg kjenner tre av dem, så vet jeg at de liker å høre sin egen stemme. Vil de evne å lytte til hverandre? Vil de ha fremdrift? Kan de bli konkrete? Kan jeg egentlig forvente en leveranse i den andre enden? Det hele var totalt uforutsigbart. Akkurat slik jeg liker det.

I løpet av dagen var jeg borte og lyttet gjennom dørsprekken. Jeg hørte ivrige stemmer, latter og temperatur. Pju. De kommuniserer. Da dagen gikk mot slutten så tok jeg med meg en kollega og vi brøt oss inn i rommet og stilte spørsmålet: hvordan har dette vært?

«Jeg følte meg fri til å si det jeg ville, uten å være redd for å bli misforstått». «Det var utrolig godt å møte noen som ønsket å forstå tankerekka mi». «vi greide oss veldig godt, uten å bli styrt.» «Det er så befriende å være grenseløs».

Så stilte jeg spørsmålet jeg hadde veldig lave forventninger til svar på, «har dere en leveranse». Hvorpå de svarte «ja».

«Vi har startet den lange samtalen – og den skal vare i 150 år.»

«Den lange samtalen handler om å kontinuerlig, over lang tid, søke løsninger på den overordnede problemstillingen, men også de utfordringer som kommer etter denne. Og etter denne. Og etter denne. De utfordringene vi enda ikke vet hva er, men som vi vet kommer. Jo flere som har denne samtalen, jo større er sannsynligheten for at vi finner løsninger sammen, som et globalt samfunn som står sammen.

De første ti årene skal vi i Norge samtale og modnes rundt hva som skal til for at vi setter av 1% av Oljefondet til å holde i gang samtalen som fortløpende vil ta tak i problemstillinger og løsninger. Det er vår fordømte plikt. Dette skal gjøres ved at disse midlene brukes til å etablere et eller flere universiteter eller forum i verden som har som mål å arbeide med dette som formål.»

Leveransen er altså en 150 år lang samtale. Intet mindre. Mye av suksessen for å komme opp med denne ideen var at de fire menneskene i det romme greide å fri seg fra begrensninger som religion, kapital, landegrenser og nåværende kriser. Det førte til at de løftet seg opp og inn i et 150 år langt perspektiv.

Jeg, som har en adferd som hele tiden ønsker å konkretisere og gjennomføre må legge bånd på meg for ikke å komme med flere spørsmål. Jeg må la den synke litt. Prøve å forstå og forske på hvordan vi kan ta den videre sammen med flere. Den lange samtalen bør gå rundt lunsjbordet på jobben, over middagen hjemme og på styrerommet. I redaksjonen, på årsmøter og på bussen.

Vårt bidrag blir å legge ut starten på den lange samtalen som podcast, slik at alle som tar seg tiden og vil være med kan få bli med. Vi vil distribuere filmen fra selve eksperimentet, slik at alle kan få en større forståelse for hvordan og hvorfor leveransen kom.

Og, jeg erkjenner, med begeistring, at jeg ved å skrive dette, og du ved å lese det, deltar i  #denlangesamtalen.

Martine, Lars Kristian, Silje og Roar greide å fri seg fra begrensninger og løftet blikket til et 150 år langt perspektiv. Det må kunne kalles å innfri på forventningene til denne spesielle dagen de tok del i. 

 

Fakta om eksperimentet:

- Ideen ble lansert i en gjestekommentar 2. Mai 2019 i Adresseavisen.

- Utfordringen ligger i at visjonære mennesker ofte føler seg misforstått da de formidler for store, lange og uforståelige tanket og ideer. Men rådet er at vi bør lytte til dem, fordi de kan komme med løsninger.

- 3 visjonære mennesker skulle stenges inne i et rom og løse verdensproblemer.

- De tre visjonære var beskrevet som en mann fra ei øy i Trøndelag, en kvinne fra bygda og en mann fra byen.

- 7. November ble eksperimentet gjennomført. Med 4 visjonære.

- Det hele skal formidles gjennom en Podcast og en film